Huggorm og flåttbehandling

Flått
Flåtten er en blodsugende midd i edderkoppfamilien. Den blir normalt inntil 25 mm lang, og utvikler seg fra egg til larve, via nymfe til kjønnsmodent dyr. I Norge er det skogflåtten (Ixodes ricinus) - skogbjørn som den også kalles - som er mest vanlig.

Flått er blodsugere som angriper virveldyr, deriblant mennesker og andre pattedyr, og de kan skifte vert flere ganger. Et blodmåltid kan strekke seg over 4-5 dager, heretter faller flåtten av, legger tusenvis av egg, og den voksne flått dør.

Å bli bitt av flått er normalt ikke farlig. Bittet vil etterlate en rødlig knopp på opp til 1 cm i diameter. Dette er ikke noe sykdomstegn, og krever ingen behandling. Bittstedet kan renses med klorhexidin for å unngå betennelse.

Flått som har bitt seg fast i huden bør fjernes så fort som mulig, siden sjansen for å få overført farlige bakterier øker når flåtten er festet til huden i mer enn 24 timer. Dette gjøres best med en pinsett eller dertil egnet flåttfjerner. Grip rundt flåtten med flåttfjerneren og drei rundt til den slipper, eller dra flåtten forsiktig rett ut. Man skal ikke smøre inn flåtten med smør eller annet kvelende middel, da dette får flåtten til å "kjempe for livet" og dermed spy eventuelle giftstoffer inn i hundens blodbane.

Om en rest av flåttens munndeler sitter igjen i huden er det ikke alvorlig, men det kan utvikles en betennelse som i så tilfelle må behandles.

Flått kan overføre smitte, og ca 20-25 % av norske flåtter er bærer av bakterien Borrelia, som kan gi sykdommen Lyme Borreliose. Andre, mindre vanlige, flåttsykdommer er Anaplasmose, Encefalitt (TBE) og Babesiose.

Symptomer på borrelia-infeksjon vil som oftest begynne med et rødt ringformet utslett rundt bittstedet. Hunden kan bli trøtt, slapp, vise tegn til halthet, få feber og influensasymptomer eller miste matlysten.

Flåttangrep kan forebygges med flere forskjellige midler som kan brukes til både hund og katt. Alle preparatene er reseptpliktige, og fås kun ved henvendelse til hos dyrlegen. Flere av midlene virker også mot andre parasitter, som lus, lopper og mygg.

Det er også viktig at du hver dag undersøker dyret ditt for flått i pelsen. Spør oss på klinikken om riktig forebygging til ditt kjæledyr!

Om du mistenker at din hund eller katt kan være smittet av Borrelia eller annen flåttbåren sykdom, må du få dyret undersøkt av dyrlegen.

Hos veterinæren gjennomgår dyret først en klinisk undersøkelse for å kartlegge symptomer og grunnlag for videre undersøkelse mht å stille en sikker diagnose. Det blir også tatt en blodprøve for å undersøke om dyret har antistoffer mot Borrelia i blodet. Denne prøven kan enten tas som hurtigtest på klinikken, ellers sendes til laboratorium i Tyskland for mer inngående undersøkelser.

Påvist Borrelia-infeksjon behandles med antibiotika. Det finnes ingen vaksine til dyr mot Borrelia-infeksjon i Norge.

Huggorm
Et huggormbitt kommer alltid uventet, og skal betraktes som alvorlig. Hunder blir oftest bitt i neseregionen eller labbene fordi en nysgjerrig snute eller en pirkende labb settes borti for å undersøke hva som hveser eller rører på seg. Katter bites gjerne i labbene eller kroppen.

Huggorm går aldri til angrep uprovosert! Ofte er det hundens nysgjerrighet, som oppfattes av huggormen som truende, som fører til at den biter. Derfor kan det hjelpe om du holder kontakt med hunden i terrenget, og er oppmerksom dersom den brått stopper opp, løfter hodet og virker nysgjerrig på noe i buskaset. Dersom du oppdager huggorm; gå rolig bort fra stedet og la ormen være i fred.

Om uhellet likevel er ute, og hunden blir bitt, er det svært viktig at du ikke stresser hunden! Stress, som løping og hojing, vil få blodsirkulasjonen til å øke, og dermed spres giften raskere i kroppen. Om mulig, bær hunden tilbake til sivilisasjonen og bring den straks til dyrlegen. Om hunden er for tung å bære, går du rolig med den i bånd.

Som førstehjelp kan du ha kortisontabletter tilgjengelig; gi etter dyrlegens doseringsanvisning (20 mg pr 10 kg). Disse tablettene kan enkelt oppbevares i en knapp som kan festes i hundens halsbånd, og er med på å dempe det første sjokket og den verste hevelsen etter bittet. Dyrlege må oppsøkes så raskt som mulig for videre behandling, som omfatter antibiotika, kortison og væsketerapi.

Huggormbitt kan gi kraftige hevelser i bittområdet. Det kan også utvikles anafylaktisk sjokk som innebærer akutt, dramatisk blodtrykksfall med påfølgende sirkulasjonssvikt og kollaps. Hevelser i hals- eller hoderegionen kan klemme sammen luftveiene slik at dyret kveles. I dagene etter bittet kan giften ødelegge leveren slik at hunden blir allment syk og i verste fall dør av leversvikt.

Vepsestikk, bistikk og humlestikk kan gi omtrent de samme symptomene som huggormbitt, men som regel med svakere styrke. Behandlingsprosedyrene er de samme som for huggormbitt, særlig hvis det oppstår hevelse i hode- eller svelgregionen.

Katter har vist seg å være mer motstandsdyktig enn hunder mot huggormbitt, men du bør likevel kontakte veterinæren om katten din skulle bli bitt av orm. Førstehjelp og behandling er den samme.