Foto: Renate Arnesen - www.renatea.com
Hoggormen (Vipera berus) er en av tre frittlevende slanger i Norge, og den eneste giftige. Hoggorm kan skilles fra sine artsfrender blant annet ved at den har vertikal pupill mens buorm og slettsnok har runde pupiller. Den har sin utbredelse over hele Sør-Norge og er sett så langt nord som til Rana i Nordland.
Hoggorm kjennetegnes ved et svart sikksakkbånd langs ryggen. Fargen er grå (oftest hanner) eller brun (oftest hunner), men enkelte individer kan være nesten helt svarte og sikksakkbåndet blir da vanskelig å se. Lengden varierer fra 34-104 cm, hunnen størst og hannen mindre. Den kan bli opp til 20-25 år gammel. Kosten består mest av smågnagere, men også frosker, firfirsler, egg og fugleunger står på menyen. Hoggormen er døv, men oppfatter lyden som vibrasjoner i bakken. Den har svært god luktesans.
Slanger er vekselvarme dyr, og hoggormen er mest aktiv om dagen (evt morgen og kveld). Om det er kaldt i været, vil den bli treg i bevegelsene og den overlever ikke lenge ved kuldegrader. Hoggormen går derfor i dvale om vinteren, den kommer ut fra vinterhiet i mars-april og går i hi igjen rundt november. Hoggorm blir kjønnsmoden ved 4-5 års alder og paringen skjer på våren. Hunnen er drektig i 60-100 dager hvorpå hun føder 1-21 unger i juli-september. Dette er en stor kraftanstrengelse for henne og hun får derfor bare unger hvert 2-3 år. Ungene er 15-20 cm lange ved fødselen og er allerede da giftige. Straks etter fødselen forlater moren ungene og de må klare seg selv.
Hoggormen liker seg godt i lyngen og andre lune steder med mye sol, den er også flink til å klatre i trær. Den trives ikke på fuktige steder.
Hoggormen er ikke aggressiv, men stoler så pass godt på kamuflasjefargene sine at man kan komme ganske nært innpå den før den vil prøve å flykte. Dersom den ikke kommer seg unna, vil den normalt krølle seg sammen og hvese som en siste advarsel før den eventuelt går til angrep. Angrep er siste forsvar, da hoggormen ønsker å spare giften til byttedyr.
Hoggormgiften produseres i spyttkjertler i nakken og sprøytes ut fra to gifttenner i overkjeven. Den består av proteiner med enzymaktivitet og andre komponenter med toksiske egenskaper som blant annet virker inflammasjonsfremmende, koagulasjonshemmende og kardilaterende.
Når hunden blir bitt
Dersom hunden blir bitt av hoggorm er det viktig at eier tar kontakt med veterinær, da tiden fra bittet inntreffer til hunden kommer under behandling har vist seg å ha betydning for resultatet.
Hvor alvorlig bittet er, avhenger blant annet av hvor på kroppen hunden har blitt bitt og hvor mye gift som er sprøytet inn. Generelt sett anses et bitt i potene som mer alvorlig enn bitt i kroppen. Små hunder (<15kg) blir sykere enn større hunder og har dårligere prognose.
Ca 30 % av bittene er såkalt ”tørt bitt”, det vil si uten giftinnsprøyting, og i tilfeller hvor det ikke har kommet reaksjon etter 8-12 timer, skyldes dette oftest at det har vært et tørt bitt.
Tegn på forgiftning
• Hevelse og smerte ved bittstedet
• Halthet
• Sirkulasjonsforstyrrelse
• Mage-/tarmsymptomer
• Lever- og nyreskader forekommer
De første tegnene på forgiftning er smerte og hevelse ved bittstedet som inntrer innen tre timer og tiltar i løpet av det neste døgnet. I de fleste tilfeller vil de kliniske symptomene forsvinne innen fem dager.
Førstehjelp ved huggormbitt
Dersom det er mulig bør hunden holdes mest mulig i ro og bæres, eventuelt gå rolig til bilen og straks bringes til dyrlegen. Hensikten med dette er å redusere systemisk absorpsjon av toksiner via lymfesystemet, noe som er spesielt viktig for hunder som blir bitt i ekstremitetene og for små hunder under 15 kg. Man skal ikke kutte, suge eller klemme på bittstedet. Eventuelt ”akuttkortison” kan vurderes dersom reiseveien er lang. Bruk av kortison erstatter ikke behandling hos dyrlegen!
Behandling av hoggormbitt
Et dyr bitt av hoggorm skal behandles omgående. Mens veterinæren foretar den kliniske undersøkelsen, bestemmer diagnose og behandlingstiltak, vil en dyrepleier være til stede og assistere, sørge for at behandlingen blir igangsatt og ha ansvar for overvåking av pasienten.
Etter en fullstendig klinisk undersøkelse graderes hoggormbittet fra grad 0-3. Grad 0 krever som regel ingen spesifikk behandling, men overvåkes nøye, og skal ha ro og hvile. Eier må kontakte veterinær igjen dersom tilstanden forverres.
Ved gradering 1-3 skal hunden få lagt inn et venekateter og det tas ut blodprøver til hematologi og klinisk kjemi (nyre- og leververdier). Deretter skal hunden oppstalles til observasjon og burhvile.
Ved tegn på forgiftning startes væskebehandling primært med isoton krystalloid (Ringer Acetat / NaCl) eller ved behov kolloid. En dyrepleier vil overvåke hunden og blant annet se til at den får tisset.
Et hoggormbitt kan være smertefullt, og hunden gis smertestillende behandling ved behov. Motgift finnes også, men på grunn av høye kostnader, er dette lite brukt i veterinærmedisinen. Bruk av motgift kan også gi bivirkninger som anafylaktisk sjokk og senere hypersensitivitet, også kalt ”serumsyke”.
Antibiotika brukes i enkelte tilfeller. I noen tilfeller gis også kortison og andre medisiner.
Oppfølging
Senvirkninger etter hoggormbitt kan forekomme, og hunden bør derfor komme til kontroll etter to uker. Da undersøkes urinprøve for proteinuri og blodprøver for hematologi, lever- og nyreverdier samt om avvikende blodverdier har blitt normalisert. Det utføres også en grundig klinisk undersøkelse med nøye auskultasjon for mulig skade på hjertet.
Det er viktig å merke seg at hunden skal ha ro i fire uker etter bittet og kan ha nedsatt ytelse og kondisjon i lang tid, gjerne flere måneder.
Prednisolon til akuttbruk
Det er uklart om kortison umiddelbart etter bittet kan minske giftens aktivering av inflammasjonskaskaden ved å redusere hevelse og sirkulasjonsforstyrrelser. Effekten er usikker og det er viktig å presisere at akuttkortison ikke erstatter førstehjelp som strikt hvile, symptomatisk dyrlegebehandling og behov for motgift. Det er ikke dokumentasjon for at steroider har en gavnlig effekt. Det er dog ingen gode studier som kan bevise at bruk av enkeltdose kortison straks etter bitt har en negativ effekt på prognosen.
Erfaringsmessig på klinikken har vi sett tilfeller hvor hunden sannsynligvis hadde mistet livet som følge av sjokkutvikling heller enn forgiftningen dersom eier ikke hadde hatt Prednisolon for hånden da hunden ble bitt.
Lifeline selger førstehjelpsknapp til å ha kortisontabletter i, og de mener å ha faglig begrunnelse for å kunne si at en singeldose Prednisolon gitt straks etter bitt og senest innen 30 minutter, vil kunne forsinke utvikling av sjokk så fremt hunden også holdes rolig. På Stend har vi valgt å følge denne anbefalingen, og selger derfor Lifeline Førsthjelpstablett med plass til 5 Prednisolon tabletter.
Det er dog svært viktig å presisere at bruk av Prednisolon ikke erstatter dyrlegebehandling!